the Bates method in Italy: Maurizio CagnoliÅ arbeide med folks øyne

... Hvordan man oppnår et videre og mer velartikulert syn

2006


 

Forord: med "synsproblemer" mener jeg fenomener som nærsynthet, presbyopi, astigmatisme, skjeløydhet og hypermetropi, dvs. de såkalte refraksjonsfeilene. I virkeligheten betrakter jeg ikke disse fenomenene som "problemer", ei heller som sykdommer. Tvert imot oppfatter jeg dem som "synspunkter", som del av et individs personlighet, som vedkommendes måte å forholde seg til verden på. Jeg opererer altså ikke med et objektivt kriterium om riktig og galt, friskt og sykt. Tvert imot er det viktig å bli seg bevisst at ens eget syn på verden ikke er en objektiv virkelighet. Den enkeltes synsmåte er snarere resultatet av vedkommendes bakgrunn og overbevisninger. Å forandre på sine overbevisninger og vaner er ikke et must, men ganske enkelt noe som er mulig, dersom man blir seg det bevisst. Muligheten av å forandre seg på en måte som er mer fordelaktig for en selv innebærer ikke tvang, men er et uttrykk for frihet.

Forøvrig vil det her legges spesiell vekt på nærsynthet: mange eksempler og forklaringer henviser til dette fenomenet. Nærsynthet er ikke bare det fenomenet som statistisk sett opptrer oftest, men representerer en stadig mer fremherskende tendens i de vestlige samfunn. Snart vil dette være den "normale" måten å se på (det er det f. eks. allerede på Taiwan).

 

 

"Men for en pussig idé... å interessere seg for øyne!

Det finnes jo så mange viktigere ting: AIDS, narkotika, kreft... Og hva består egentlig problemet i? Trenger man ikke bare et par briller for å se perfekt igjen?"

Dette er den vanlige oppfatningen. Også de som forstår forskjellen mellom det å gjenvinne alle synsfunksjonene og en enkel kompensasjon (med linser), har tendens til å betrakte det hele som et teknisk, nærmest mekanisk problem. Omtrent på samme måte som ved tannproblemer, behovet for drivstoff til en bil eller utfylling av selvangivelsen. Når man snakker om øyne har ord som holisme tendens til å bli noe vagt og uten betydning.

Dette er likevel ikke så rart i vår vestlige kultur, som pr. definisjon er uholistisk. Opplysningsidealet har gitt oss et utgangspunkt hvor øyne og syn er synonymt med objektiv vitenskap, adskilt fra følelsene og underlagt fornuften (som også er ren og steril). Øynene er som et fotografiapparat, de avbilder og registrerer den objektive virkelighet slik den er (med mindre de går i stykker. I så fall må man få dem reparert eller skifte ut de ødelagte delene...).

En slik oppfatning gir en delvis forklaring på hvorfor det er så stor motstand mot å akseptere idéen om at det å se i virkeligheten er en høyst subjektiv prosess, at det jeg ser bare har en vag likhet med det du ser. På dette feltet har den sunne fornuft en klarere oppfatning enn vitenskapen: uttrykk som "du ser ikke ting slik jeg gjør", "kjærligheten er blind", eller "å se ting med et barns øyne" er uttrykk fra dagliglivet som viser det.

I virkeligheten er forskjellen på hvordan jeg betrakter noe og hvordan du betrakter det enorm: nesten som to filmer, med lignende handling, men av to forskjellige regissører, med forskjellige skuespillere, forskjellig fotografering, forskjellig manus, forskjellig kommentartekst og fremfor alt forskjellig publikum.

Kanskje finnes det ikke noe annet felt hvor det positivistiske og analytiske vitenskapsidealet så klart viser sin begrensning. Å glemme at øynene tilhører en kropp, en bevissthet og en ånd betyr virkelig at man er helt blind!

Dette innebærer at når man arbeider med øynene må man "holde øye med" mange nivåer samtidig. Vi må støtte oss på mange forskjellige disipliner som studerer individet fra forskjellige "synspunkter", og deretter forsøke å integrere dem.

Kanskje vi da også vil oppdage at det ikke bare er oss som må lære av disse disiplinene, men at vi også faktisk har endel å bidra med selv: mange disipliner glemmer nemlig å være holistiske når det gjelder øynene, de "mister det lett av syne", for å si det slik.

Jeg skal her nevne noen områder (eller nivåer eller veier) hvor arbeid med øynene har gitt resultater og hvor videre utvikling er mulig.

 

Det sosialantropologiske perspektivet

Opprinnelig er jeg utdannet sosiolog. Jeg kan derfor ikke unngå å spørre meg når og hvordan synsproblemene ble et alment problem og å reflektere over de antropologiske sidene ved det.

- De første brillene for langsynthet dukket opp i Venezia mot slutten av 1200-tallet. De første nærsyntbrillene kom først firehundre år senere, og er forøvrig svært sjelden å treffe på i billedkunst og i litteratur før forrige århundre.

- Nærsynthet var et ukjent fenomen hos eskimoene inntil det almenne skolesystemet ble innført (dette kan dokumenteres).

- Mange forskere antyder at det finnes en arvelig tendens til nærsynthet hos folk i Østen. Men selv om fenomenet nå på Taiwan har rammet 80% av befolkningen under 40 anni, begrenser fenomenet seg i det kontinentale Kina (som har tilnærmet den samme etniske bakgrunn) til 25-30% av befolkningen. Folkerepublikken Kina er det eneste land i verden der nærsyntheten har avtatt fra 1949 til idag.

- Mens praktisk talt 100% av de eldre i Vesten lider av langsynthet (dvs. ikke kan lese uten briller), er fenomenet praktisk talt ukjent blant eldre i Vilcabamba, Ecuador eller Hunza i Himalaya (folkegrupper som er kjent for å leve lenge), på samme måte som tilfellet er med endel eldre på vår egen landsbygd.

- De amerikanske militærakademiene godtar maks. 10/10 ved opptak. Ved slutten av kursene har 5% utviklet nærsynthet.

- Fra 1976-78 bestemte mange vestlige disipler av den Opplyste mester Osho Rajneesh seg for å kvitte seg med brillene, mens de levde i kollektiv i India og praktiserte meditasjon (uten spesifikke øyenøvelser). Flere tusen av dem opplevde bedring, spesielt når det gjaldt nærsynthet, i størrelsesordenen en dioptri (objektivt målt - den subjektive synsfølelsen bedret seg vanligvis enda mer).

Er man ikke da fristet til å slå fast at kulturen som omgir oss, dens verdier, og altså det vi gjør og ikke gjør, påvirker hvordan og hvor mye vi ser?

Hypotese. Lesing, dvs. øyenanstrengelse over lengre tid på kort avstand, stimulerer til nærsynthet (men også til forverring av hypermetropi, presbyopi og astigmatisme). Fenomenet forverres av konsentrasjon (det motsatte av kontemplasjon og meditasjon), som i sin tur er et resultat av sosiale forhold og rigide, målrettede oppdragelsesformer. Det er når man ikke kan "flykte" at nærsyntheten øker som et ras eller et sammenbrudd (nærsynthet er en "yrkessykdom" blant innsatte og ubåtmannskaper).

Også langsynthet synes å bero på en rigid holdning, rettet mot et mål som alltid er langt borte, i fremtiden (eller i en ugjenkallelig fortid), aldri her og nå.

Arvelighetsteorien som eneste forklaring på nærsynthet (øyenlegenes kjepphest!), latterliggjøres raskt hvis man foretar en historisk og sosiologisk undersøkelse. Likevel skal man ikke utelukke at det er noe sant i det. Man kan tenke seg at evnen til konsentrert arbeid på nært hold og en velutviklet evne til å skille mellom former blir stimulert av jordbruket, i motsetning til jakt og husdyrhold (som tvert imot stimulerer til raske, fokuserende øyenbevegelser). Kanskje kan man også tenke seg at jordbruket i Østen har vart tilstrekkelig lenge (12000 år) til å ha påvirket den genetiske arven hos hele folkegrupper, og dermed har ført til en mer fremtredende tendens til nærsynthet der enn hos oss andre "villmenn". En slik tilbøyelighet har imidlertid behov for bestemte psykologiske og kulturelle betingelser for å realiseres: bønder som ikke kan lese eller skrive har som regel et svært godt syn. 1

 

Bevissthet

De "opplyste" er de synske også ofte blitt kalt. "Åpne øynene" er et uttrykk som gjerne benyttes i betydningen å komme til bevissthet, forståelse om noe.

Men iblant må snarere lukke øynene for å nå en høyere erkjennelse. Da oppdager vi for det første at vi fra bevisstheten vår har forvist mange av de inntrykk vi mottar via andre erfaringskanaler (se avsnittet "Erfaringskanaler"). Eller vi blir oss bevisst det uopphørlige småsnakket, den forvirrede indre dialogen som utspinner seg i vår bevissthet (og påvirker eller erstatter vår erfaring av virkeligheten). Når man blir seg bevisst denne flomdigre pratestrømmen, kan man også begynne å bli seg bevisst sine fordommer, projiseringer, rotfestede overbevisninger, redsler, samt annen påvirkning man har mottatt. Dette er en måte å betrakte sine egne øyne, eller den "bjelken" vi vanligvis ikke legger merke til når vi er opptatt av alle "flisene" som omgir oss. Vårt "synspunkt" formes av det kaos av påvirkning som med årene organiserer seg som et forholdsvis stabilt hierarki i oss. Denne organisasjonen, som er svært obskur og udemokratisk, er det som vanligvis betegnes som Jeg-et. Rundt dette bygger vi opp vår identitetsfølelse.

Synet er et direkte uttrykk for dette Jeg-et. Når vi forsøker å få øye på dette Jeg-et, har vi imidlertid store vanskeligheter: vårt eget blikk forvrenges av fordommer o.l. De opplyste mestre søker etter knep og teknikker for å få sine elever til å se seg selv utenfra, og det er virkelig ikke lett. Det som blir kalt Meditasjon er nettopp evnen til å se alt (også seg selv) fra en tilstand av stillhet (uten fordommer eller noen annen form for dommer).

Dette er spesielt nyttig for personer med synsproblemer, siden de ofte orienterer seg mye mer mot det visuelle enn mot andre kanaler (se "Erfaringskanaler").

Vi opplever at det oppstår et spesielt samspill mellom meditasjon og arbeid med øynene.

De som er interessert i meditasjon og har synsproblemer, vil oppdage at mange vanskeligheter, påvirkninger og motforestillinger er knyttet nettopp til det visuelle. Teknikker for rehabilitering av synet gjør det derfor mulig for vedkommende å utvikle større bevissthet om hva som hindrer en vellykket meditasjon.

Dessuten er meditasjonsteknikk en viktig hjelp til bevisstgjøring rundt synsprosessen, og er derfor svært verdifullt for alle som vil forbedre synet.

Noe som ofte hindrer en i å "se" sitt eget Jeg, er en ubevisst negativ oppfatning av seg selv (eller sitt eget selvbilde; se "Arbeide med sine overbevisninger"). Derfor ønsker man ikke å se seg selv (noe som til og med kan føre til at man helt konkret aldri ser på seg selv i speilet, eller bare gjør det motvillig) fordi man betrakter seg selv som utilstrekkelig og håpløs. Dette er noe som medfører smerte.

En slik holdning setter igang mekanismer som fører til nettopp det man frykter (man kan f. eks. bli stygg)...

Noe annet som ofte legger hindringer i veien for meditasjon er trangen til dualisme, dvs. å alltid skille mellom "godt" og "ondt", velge det ene aspektet og fornekte det andre. Vanligvis velger man fornuften og er redd for underbevisstheten. Man velger det visuelle og er redd for de andre erfaringskanalene. Man velger lyset og er redd for mørket. Det er viktig å forstå at disse holdningene ikke bare hemmer vår åndelige utvikling, men også den naturlige synsprosessen. Tvangstangen om at alt må være skarpt, behovet for optimal kontrast mellom figur og bakgrunn og den evige jakten på bildenes betydning, er typiske situasjoner hvor en slik dualisme kommer til syne.

Det er også viktig å se på forholdet mellom konsentrasjon og den samlede sanseopplevelsen. Vanligvis er nærsynte (men også i grunnen hele vårt samfunn) flasket opp med å identifisere bevisstheten med skarp (visuell) konsentrasjon mot en gjenstand. Hvis man slapper av, mister man liksom bevisstheten og sovner. Oppmerksomhet er det samme som anspenthet hos nærsynte.

Langsynte derimot har tendens til å unngå konsentrasjon over lengre tid, og flytter stadig oppmerksomheten fra gjenstand til gjenstand, på en pirrende, men resultatløs måte. Begge kategorier (alle mennesker i Vesten) er ute av stand til å utvide oppmerksomheten på en avslappet (men bevisst) måte til et 120 graders synsfelt (som under kontemplasjon og/eller meditasjon til og med kan komme opp i 360 grader).

Det er et nært forhold mellom måten vi ser omgivelsene på og måten vi oppfatter oss som del eller ikke del av disse omgivelsene.

Føler vi oss som del av en organisme eller som en monade i kamp med de andre monadene? Befinner vi oss midt i universet, i periferien eller til og med utenfor? Følelsen av adskilthet fører til en lineær og konfliktfylt synsstil, Jeg mot deg, subjekt kontra objekt (den "vitenskapelige" holdning!), som gjør at man har vanskelig for å oppfatte helheten: man ser trærne, men ikke skogen, og dersom man ser skogen oppfatter man den ikke som en levende organisme av planter, dyr, insekter, bakterier, vind og regn. Det å føle seg i periferien (eller utenfor) fører til en manglende evne til å skape visuelle, mentale kart, og å orientere seg, både fysisk og kulturelt. Når man lukker øynene vil verden utenfor "slutte å eksistere" og det oppstår en følelse av tomhet: enten sovner man eller man fortaper seg i bevissthetens småprat.

Det å godta at virkeligheten er en strøm i evig og altomfattende forandring ("panta rei") er spesielt forstyrrende for den vestlige bevissthet, basert som den er på absolutte vissheter. Forskning (Gestalt) har vist at det finnes konstante mentale mekanismer, som hjernen bruker til å korrigere sanseinntrykkene med, eller til og med sensurere elementer som virker forstyrrende på våre overbevisninger og vaner2 .

Nærsynte har ofte spesielt rigide mekanismer når det gjelder å korrigere og å utelukke. Man kjemper en innbitt (og forgjeves) kamp mot virkeligheten: for å "stanse verden" (f. eks. ved å stirre) og for å "forstå", dvs. tilbakeføre til det som allerede er kjent, og utelukker derved det som er nytt. Alt må defineres (på en statisk måte), stå i god kontrast og være klart adskilt fra alt det andre. Man reduserer synsfeltet til små, betydningsløse fragmenter for å holde mangfoldet på avstand og begrenser derved øynenes bevegelsesfrihet, selv om det medfører store anstrengelser. Resultatet av denne kompliserte strategien er naturligvis til syvende og sist et nederlag. Verden forblir noe mystisk, uforståelig og akk! den fortsetter å forandre seg. Det fører til en ytterligere reduksjon av øynenes synskraft eller at man trekker seg tilbake, flytter oppmerksomheten ut av synsfeltet og søker tilflukt i tankene. Denne flukten fra virkeligheten, kalles innen PNL for "digitalisering" (se "Erfaringskanaler").3

 

Faser med vekst og forandring

Selv om vår personlige karakter er forholdsvis konstant, vil vi likevel i løpet av livet gjennomgå perioder hvor vår måte å betrakte virkeligheten og å opptre på endrer seg. Disse periodene kan være av kortere eller lengre varighet og opptre sjelden eller ofte. Man kan likevel gjenkjenne visse mønstre eller man kunne kalle det arketyper, som er typiske for den kulturen vi lever i.

- Et mønster som er svært utbredt i vår kultur er Den foreldreløse, den som er blitt sveket og etterlatt. Når vi er i den rollen har vi tendens til å tro at verden ikke er vennligsinnet, at det ikke er noe håp for oss, at det er noe galt med oss eller i måten vi er laget på (biologisk arv, arvesynd) og at vi kun kan reddes dersom vi blir hjulpet av et enestående vesen (en kirurg, en demiurg eller en messias). Men når det kommer til stykket, vet vi at vi er hinsides enhver mulighet for frelse og at de som fremstår som messias kun vil narre (og svike) oss. Denne arketypen har en utrolig kraft i vårt judaisk-kristne samfunn (utdrivelsen av paradis, syndefallet, messias, som til og med ble korsfestet, for ikke å glemme den fristende og bedragerske djevelen...). Alle er vi påvirket av dette, til tider mer, til tider mindre.

- Andre ganger føler vi oss som krigere: vi kan riktignok oppnå noe positivt, men kun som følge av stor anstrengelse og fremfor alt ved å kjempe mot noe eller noen. For at vi skal vinne, må det være noe eller noen som beseires. Et meget arkaisk, patriarkalsk og virilt mønster, som er meget fremherskende i USA (men også var det under fascismen).

La oss gi et eksempel på foreldreløse og krigere i vår tid: hva skjer når vi oppdager at vi er syke? For det første føler vi oss sveket (foreldreløs): "hvorfor nettopp meg? "Vi løper avsted til en doktor for å bli "reddet". Der oppdager vi at vi har "syndet" ("du spiser for mye fett") eller at det er noe fryktelig feil ved oss. Men doktoren, som er et unikt vesen, vil frelse oss, bare vi føler oss tilstrekkelig skyldige og angrer oss.

Hvis derimot doktoren istedet for selv å gjøre noe, ba oss om å handle ("gjør litt gymnastikk") ville vi straks få mistanke om at vi ble lurt.

Doktoren på sin side har en tendens til å betrakte seg som en kriger, som helten som skal beseire dragen (her i form av kolesterol eller en virus). Offeret må holde seg i ro mens doktoren kjemper for å redde det; ja, jo mindre man blander seg, jo bedre er det4.

Arketypen med den foreldreløse passer godt til nærsynte, og det er derfor rimelig å vente at den vil dukke opp ofte og over lengre tidsrom i den nærsyntes liv. Krigeren passer ikke fullt så godt, men kan tidvis avløse førstnevnte.

- En arketype som er vanskelig for nærsynte, men svært passende for langsynte, er den reisende (Ulysses). Denne litt ungdomsaktige arketypen er slik: "jeg hører ikke til her på dette stedet, mitt sanne liv, der jeg virkelig kan være meg selv, er ikke her, men et sted langt borte, hvor jeg kan gjøre helt andre ting. Jeg er noe enestående (i virkeligheten lurer jeg på om det er noe galt med meg, men den tanker tillater jeg meg ikke engang å tenke), men her er alt kjedelig, deprimerende, galt og klaustrofobisk. Man kan ikke annet enn å flykte."

Hvis noen hindrer meg i det, kan jeg tidvis bli rasende (kriger). Hvis jeg da kontrollerer meg veldig, kan det hende jeg faller sammen og innser at jeg tok feil: jeg blir en foreldreløs full av oppsamlet sinne.

- Et annen arkaisk mønster som ofte dukker opp, er martyren. Det er på et vis det kvinnelige motstykket til krigeren. Idéen bak det er at man oppnår noe bare ved selvoppofrelse. Det er ikke meg som kan endre min situasjon, men myndighetene (Gud). Men for å kunne be om noe, må jeg betale, ofre meg og lide (over lengre tid).

Det dreier seg om en mektig arketyp, som ligger til grunn for de fleste organiserte religioner, men også for korrupsjon og klokkertroen på alle former for kirurgiske inngrep.

Det er viktig å finne ut hvilken arketyp den enkelte deltager i synstreningsgrupper bekjenner seg til, slik at man kan snakke til vedkommende på denne arketypens språk. Det er også viktig å hjelpe folk til ikke å la seg fange av en arketyp, men å begynne å eksperimentere med mindre velkjente handlingsmønstre.

La oss forsøke å leke litt med disse mønstrene for å oppdage hva som iblant skjer i forholdet mellom en gruppedeltaker og en holistisk synstrener.

- Mange dukker opp fullstendig Foreldreløse. De venter seg at kurslederen (dvs. messias) løser problemene deres. De blir derfor veldig forundret over å høre at det er de selv som må gi seg i kast med dem. De er villige til å lide, og kanskje ofre seg, men ikke til å ta ansvaret for sin egen tid og sine egne fornemmelser, for ikke å snakke om sine egne holdninger (martyr).

Å ikke lenger betrakte nærsynthet som et problem som løses (men som en livsstil man kan endre), er en idé som er helt fremmed i de foreldreløses drammatiske verden. De spør engstelig hvor mange øvelser de må gjøre (ofring/bot) og lover å være flinke (for å gjøre "messias" fornøyd, slik at han kan gi dem nåden). Men så gjør de ikke øvelsene, fordi de vet at "uansett er det ikke håp" og fordi terapisten antagelig ikke var den ekte messias (noe som bevises av det faktum at han ikke har utrettet mirakler).

- Idéen om at det å beskjeftige seg med sine egne øyne kan være behagelig, gjør også krigerne forvirret: uten anstrengelse gjelds det ikke og hvor er fienden?

- De reisende havner sjelden i synstreningsgrupper og har vanskelig for å være mentalt tilstede. De kommer til den konklusjon at dette igrunnen er en helt normal gruppe og til og med en ganske kjedelig sådan, og at "i California, der er synstreningsgruppene noe virkelig spennende!"

Og gruppelederne?

Mange holistiske terapeuter har forbedret sitt eget syn takket være en konstant anstrengelse over mange år, dvs. ved å bli krigere (og også litt martyrer), og forsøker å formidle denne holdningen videre til gruppene sine. Å ha "frelst" seg fra seg selv ved en stor anstrengelse gjør dem til noe helt spesielt i de foreldreløse deltakernes øyne. De kan oppfattes som messiaser, eller i det minste som opphøyede figurer. Men det at deltakerne skal følge deres eksempel og selv bli ansvarlige (bli til hellige figurer?) er en idé som virker underlig på dem. Det er greit å lide litt, men det får være nok at det skjer her i gruppen!

Man må kunne snakke språket til de forskjellige arketypene, uten å bli fanget av det (dvs. uten å la seg påvirke av deltakernes projeksjoner og forventninger). Arketypene kan være et nyttig hjelpemiddel både som en umiddelbar tilnærmelsesmåte, og i et mer dyptpløyende arbeid og er til stor hjelp under arbeid med overbevisninger (se under).5

 

Vitenskap, tekniske data, maskiner osv.

Vi må ikke lukke øynene for dette enorme materialet, selv om det ser ut som ingen er opptatt av de tingene som interesserer oss. Men ved nøye leting finner man et og annet av nytte.

- Øyenvitenskap (okulistikk). Et generelt kjennskap til øyets anatomi, fysiologi og neurologi er nødvendig, i det minste for å unngå å bli forvirret av legevitenskapens høytsvevende tale. Men vær oppmerksom: øyenvitenskapen er på evig jakt etter sykdommer å helbrede, og derfor er utgangspunktet dens fjernt fra vårt6. Videre tror jeg det er viktig å kjenne til øyets utviklingsstadier (i fosteret) og synet hos barn.

- Den meget omfattende forskningen på utviklingspsykologi vi finner hos forskere som Piaget og Spitz, kan uten tvil gi nyttige bidrag. Men også her bør man vurdere hvor mye tid og energi (svært mye) som går med i forhold til det man finner av nyttige elementer (relativt få). Språket og referansene som benyttes her er nemlig meget fjernt fra våre.

- Det finnes forskere og forskningsgrener som studerer hvordan utviklingen av ett persepsjonssystem påvirker utviklingen av de andre systemene. Delacato har for eksempel skrevet en god del om forholdet mellom utviklingen av muskulær koordinasjon og utvikling av synet, og kommer med nyttige bidrag til behandling av fargeblindhet. Tomatis har studert utviklingen av øret og fonasjon (ord) hos fosteret, og konkluderer med at dette er den sentrale akse barnets utvikling beveger seg rundt (og jeg tror han har rett, når det gjelder perioden fra befruktning til fosteret er to måneder gammelt).

På hitsiden av disse tilnærmingsmåtene finnes et utall av teknikker jeg anser som meget interessante og nyttige. Egenerfaringsgymnastikk, psykomotorisk øvelse, Feldenkrais-metoden, Brain Gym og mange andre, som jeg skal komme tilbake til senere i denne utredningen.

- Mye av den enorme forskning som er blitt gjennomført på 50 år innen Gestalt(psykologi) har liten direkte interesse for oss. Den grunnleggende svakheten ved Gestalt-forskningen omkring synet er at den er så abstrakt: forskningen er rettet mot de visuelle mekanismene hos "mennesket" som sådan, uten hensyn til kulturelle betingelser, synsproblemer osv. Likevel er det nettopp på de punkter hvor denne forskningen "halter" at man kan finne interessante aspekter og problemstillinger. 7

- Studiet av samhandlingen mellom de to hjernehalvdelene (som i sin tur avhenger av forholdet mellom de forskjellige persepsjonssystemene, se over) er svært viktig. Dette er broen mellom de perseptive og kognitive aspektene (den høyre halvdelen forteller meg hvor det står et tre, mens den venstre kjenner det igjen og henter frem ordet tre). Det er også denne broen som gjør det mulig for oss å ta i bruk kunst-teknikker for å utvikle den visuelle persepsjonen og gjenvinne de sekundære synsfunksjonene. Dette er også det teoretiske grunnlaget for mange synkroniseringsteknikker (elektroniske synkronisatorer, Brain Gym, Delacato-teknikkene osv.). Det fører oss videre til studiet av bølgene a, b, g og t, som i sin tur leder til praktisering av forskjellige bevissthetstilstander og meditasjon8.

- Lys. Forskningen omkring lys, farger, UVA, UVB osv. er et omstridt punkt. Mye av dagens forskning er basert på klare kommersielle interesser. Derfor er mange av kildene svært ensidige når det gjelder spørsmålet om ultraviolett stråling, som gis skylden for hudkreft, grå stær og andre uhumskheter.

Noe som sikkert ikke er løgn, men som ihvertfall er svært ensidig. Forskning på fysiologiske sirkadian- og ultradian-rytmer har vist hvor viktige UV-strålene er for produksjon av melatonin (sirkadian) og for å forlate vinterens "dvaletilstand" (den årlige syklus). Depresjonssyndromet SAD er en manglende oppvåkning av "dvalen". Det skyldes en utilstrekkelig tilførsel av UV via øynene, som hindrer aktivering av den fysiologiske bryteren, hormonene og alt det som "vekker" oss.

Dersom vi tenker på at alle vinduer og alle linser, både av glass og andre materialer fullstendig hindrer passering av ultraviolette stråler, kan det bidra til forståelse av hvorfor de som alltid bruker briller ofte preges av tiltaksløshet.

Dette er også den viktigste årsaken til den intolleranse overfor lys man finner hos folk som bruker linser9.

- Studiet av fargene og deres fysiologiske og psykologiske implikasjoner, åpner svært interessante perspektiver. For eksempel: grå solbriller endrer ikke forholdet mellom fargene, i motsetning til brune solbriller. Mange hevder dessuten at brunfargen har en generell depressiv virkning...10

Kontemplasjon av komplementærfarger stimulerer koordinasjonen mellom hjernehalvdelene11 og er en raffinert form for akkomoderende mikrogymnastikk, som har en bemerkelsesverdig innvirkning på øyekrystallet, på det endo-okulære trykket, samt på netthinnen (og her beveger vi oss egentlig inn på okulistenes kompetanseområde, siden disse teknikkene kan være meget nyttige for forhold vi vanligvis ikke beskjeftiger oss med: grå stær, glaukom, retinitt).

-Teknikker og apparater for måling av synet.

Det kan være viktig å vite hva fluorangiografi eller tvillingprismer er for noe. Å kunne bruke disse tingene er derimot ikke så viktig. Dette er ikke vårt felt. Man kan (og bør) støtte seg på opplyste okulister (de finnes) når det gjelder øyets fysiologiske tilstand og på optometrister (fotrinnsvis behavioristiske) når det gjelder vurdering av synseffekten.

- Bio-feedback-maskiner.

Dette er fine ting, men de er meget kostbare. Vanligvis er de meget effektive til å påvirke ens akkomodasjonsvaner og beviser en gang for alle, om det skulle være behov for det, at nærsynthet, langsynthet osv. ikke bare har strukturelle (kort eller forlenget øye), men først og fremst funksjonelle årsaker, knyttet til overvekt av ett nervesystem ved akkomodasjon (parasympatisk i motsetning til sympatisk, eller omvendt). Noe som altså kan bøtes på ved øvelse. Likevel representerer også de på et vis en "medisinsk" holdning: man forsøker å spille på underbevisstheten, men ikke på bevisstheten til pasienten! Ikke noe galt i det, men det er en ensidig tilnærmingsmåte, som må integreres med en bevisstgjøringsprosess hvis man skal oppnå varige resultater. Også her anbefales det å støtte seg på de behavioristiske optometristene som benytter disse maskinene (problemet for brukeren er at timene er dyre).

- Optometri (spesielt behavioristisk optometri).

Optometri er uten tvil vitenskapen for måling av synet. Grunnleggende bidrag fra optometrien kan lett integreres i vår tilnærmingsmåte. På dette feltet er det blitt utført viktig forskning når det gjelder visuelt stress, og her finnes en interesse, tilsvarende vår egen, for motsetningsforholdet mellom det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet (noe som gjør det mulig å se disse resultatene i sammenheng med de fra bioenergetikken - det kommer vi tilbake til senere i denne utredningen). Behavioristiske optometrister (arvtakere til Skinners behaviorisme) har utviklet interessante adferdsteknikker for gjenvinning av synseffekten. Noen aspekter ved Bates-metoden er blitt bekreftet, andre er blitt tilbakevist. Den offisielle holdningen til disse foreningene er preget av skepsis, og er i mange tilfeller konservative og styrt av lobbyer. På det personlige plan utgjør de likevel en kategori man kan ha et fruktbart forhold til.

Svakheten ved denne tilnærmelsesmåten er en mangelfull interesse for de psykologiske og kognitive, for ikke å si åndelige, aspektene ved synsprosessen12 .

Derav vanskeligheten med å forstå dypdynamikk og gruppedynamikk, noe som gjør at de ikke utfører gruppearbeid (eller forstår nytten av slikt arbeid).

De har også en ganske teknisk holdning, med en forkjærlighet for hjelpemidler av forskjellig slag. Dette fører til at de undervurderer de direkte negative aspektene ved bruk av linser (som ofte til og med blir benyttet under øvelsene). Men så er jo også flesteparten av dem optikere. Det vil si at de antagelig bruker mesteparten av sin tid på å studere linser og hvordan de best skal selges!

Dette har imidlertid også en positiv side: når vi anbefaler bruk av svakere linser i en overgangsfase, er det nyttig å ha adressen til en behavioristisk optometrist for hånden.

- En advarsel til: Det er lett å gå seg vill i vitenskapens verden, med dens forskning, spesialtidsskrifter og hyperavanserte instrumenter. Da kan man lett bli bytte for et slags overmot som ikke bare fjerner oss fra våre deltakere, men også fra den Holistiske idéen som sådan. Vi risikerer å bli abstrakte, digitaliserte (akkurat som noen av våre deltakere!).

 

Bates og opplæringsaspektet

Jeg blir ofte spurt om jeg praktiserer Bates-metoden. Det er nesten som å spørre en fysiker om han følger Einstein, eller en bioenergi-terapeut om han anvender teoriene til W. Reich. Det å arbeide med synet oppfattes nemlig gjerne som synonymt med Bates-metoden.

Imidlertid finnes det også en synsopplæring som ikke er basert på Bates, og det er den behavioristiske. Dessuten finnes det talløse andre bidrag (som vi skal drøfte i denne utredningen) og som er verdt å ta i betraktning.

Men først må følgende sies: Bates-metoden er en praktisk metode som er ekstremt rikholdig, og som ofte ikke makter å forklare fullt ut det som gjøres. Dette er bakgrunnen for den motstand metoden har møtt hos legestanden og optometristene. Det hjelper ikke å vise til resultatene: selv i vår tid hersker den samme holdningen som Galileo kjempet mot for flere hundre år siden: autoritetene nekter å "betrakte" resultatene dersom teorien som forklarer dem mangler, er utilstrekkelig, eller står i kontrast til generelt godtatte oppfatninger.

Bates var overbevist om at akkomodasjon ikke bare eller hovedsakelig var basert på brynprosessen, men snarere på summen av alle de okulomotoriske musklene. Som å banne i kirken!

Men jeg selv, som riktignok er enig med Helmholtz og den ortodokse optikk, har i blant stått overfor tilfeller som kun kan forklares med teorien til Bates13.

Vel, men om man ser bort fra alle hans (enorme) fortjenester, og snakker om svakhetene ved Bates' arbeid, vil jeg peke på to aspekter:

1) mangel på en gruppetilnærming, dvs. en overgangssituasjon til hverdagslivet.

2) En overvurdering (som forøvrig er typisk for hele vår sivilisasjon og vår utdanningsmodell) av synsevner knyttet til lesning i forhold til f. eks. evnen til å følge en gjenstand i rask bevegelse, vurdering av distanse og hastighet, balanse og retning, koordinering øye/hånd, kroppsbevegelse, periferisk syn og emosjonell øyenkontakt.14

I den teoretiske og tekniske ballasten til moderne Bates-etterfølgere finnes det idag vanligvis elementer fra Gestalt-psykoterapi15 og bioenergetikk, i tillegg til kinesiologi og Feldenkrais. Mange benytter også forskjellige teknikker fra New Age: yoga, Qi Gong, Aura Soma, Bach-blomster osv.

Ikke bare Bates, men også hans elever, har måttet tåle massevis av motarbeidelse, svartmaling og rettslig forfølgelse, til evig skam for de kategorier som sto bak (både okulister og optometrister!). Den som ikke har løst disse problemene, og skjuler seg (f. eks. som optiker) risikerer fortsatt i dag rettslig forfølgelse i USA16.

 

Den bioenergetiske tilnærmingsmåten

Bioenergetikken ble grunnlagt av W. Reich, mottok viktige bidrag fra A. Lowen og har hatt enorm innflytelse i psykoterapiens verden. Det er dennes fortjeneste at mye større oppmerksomhet ble rettet mot kroppen (og litt mindre mot den verbale sfære).

Et viktig element er idéen om at forskjellige personligheter former forskjellige kroppstyper (og forskjellige måter å se på). Lowen har identifisert 6 grunnleggende typer (schizoid, oral, masochist, psykopat, fallisk-narsisist og hysteriker). Mange har gjort tilføyelser til eller bearbeidet denne teorien (Boadella, Kurz og andre). En slik tilnærmingsmåte fører oss selvfølgelig milevis vekk fra legevitenskapens modell. Synsproblemene blir ikke lenger å betrakte som sykdommer, og ikke engang problemer, men som organisk uttrykk for en personlighet. Å endre personlighet, "vokse" og bli mer moden er slik sett et mulig og interessant, men ikke obligatorisk valg.

Kelley står bak et interessant arbeid om nærsynthet. Shapiro har utviklet øyenbevegelsesteknikker for behandling av nevrotisk fiksering (EMDR). Bernasconi har tatt opp forholdet mellom farge og personlighet. Navarro har oppdaget synsproblemenes etiologi i livets tidligste stadier.

- Astigmatisme sies å skyldes vanskeligheten med å finne et stabilt visuelt referansepunkt (som nødvendigvis må være mammaens ansikt) i livets første dager.

- Nærsynthet påstås å kunne føres tilbake til ammeforstyrrelser. Dersom det ikke gis brystamming eller ammingen avsluttes for tidlig, dersom den ikke er "deltagende", men mekanisk og dersom den visuelle kontakten og kjærlighetsoverføringen forstyrres under ammingen, kan dette gi anlegg for nærsynthet (vel og merke når det utføres et intenst arbeid med øynene på nært hold, enten på skolen eller senere - svært tidlig nærsynthet finnes, men er meget sjelden).

Det samme skjer dersom mamma er ute av stand til å uttrykke kjærlighet med øynene, enten de er uttrykksløse eller hun skjuler dem bak briller, noe som er tilfelle med nesten alle nærsynte mammaer! Dette er altså en form for "arvelig" (men ikke genetisk) overføring av nærsynthet.

- Nærsynthet sies å være frykt for det ukjente, som oppstår omkring den niende måned sammen med evnen til å flytte blikket og bevege hodet, dersom de visuelle inntrykkene man mottar ikke er betryggende.

- Endelig føres presbyopi tilbake til altfor tidlig opplæring i å gå, der man hopper over mellomstadiene17.

Hvis vi går tilbake til bioenergetikken generelt, kan vi si at oppmerksomheten først og fremst er rettet mot energistrømmene og de sperrene som begrenser dem. Det har ført til utvikling av teknikker med stor emosjonell og energetisk kraft, som ofte har en drammatisk virkning (vanligvis positiv) på deltakernes synsevne.18

For å oppnå varige resultater, er det viktig at:

- de oppfattes som positive (dette forutsetter at man arbeider med sine overbevisninger).

- de går hånd i hånd med opplæring: øvelser, bevisstgjøring og vaneendringer.

- de anerkjennes og oppmuntres av omgivelsene: først av gruppen og deretter av familiemedlemmer, samt studie- og arbeidskamerater.

Et annet bioenergetisk begrep jeg finner nyttig er pulsering eller motsetningenes dialektikk, som et helhetlig fenomen som ikke må undertrykkes, men støttes og helst utvikles. For eksempel er åndedrettet en form for pulsering. Den som alltid vil ha full kontroll over situasjonen og sine egne følelser, har tendens til ikke å trekke pusten helt inn og fremfor alt å ikke puste helt ut. Dette gjelder alle med synsproblemer, uten unntak og med få variasjoner19.

En form for pulsering er også det at ett aspekt ved øynene og synet tidvis dominerer over et annet: dvs. skifting mellom aktivt syn (observere) og passivt syn (legge merke til), mellom innsnevring og utvidelse av synsfeltet, mellom nær- og fjernfokusering, mellom kognitive, verbale aspekter ved synet (den venstre hjernehalvdelen) og romlige aspekter (den høyre hjernehalvdelen) osv. Idéen er at en fri pulsering eller pendling mellom to elementer fører med seg en mer naturlig energistrøm, med derav følgende bedring av alle synsfunksjonene, i tillegg til en større persepsjonsfrihet og mulighet for økt bevissthet.

En annen teori, som særlig ble utarbeidet av H. Laborit, er nyttig for å knytte an til andre forskningsgrener (slik som f. eks. behavioristisk optometri):

Som levende vesner har vi overfor stress (dvs. intens og potensielt farlig stimulering) tendens til å reagere på to grunnleggende måter: fight eller flight, dvs. ta opp kampen eller flykte (sympatisk aktivering).

Dersom man tar et hvilket som helst dyr og utsetter det for en rekke stressimpulser, samtidig som man hindrer det i å velge en av disse to reaksjonsmåtene, kan man planmessig tilføre det en nevrose (dersom man er tilstrekkelig sadistisk til det). Dyret vil på en eller annen måte forsøke å utnytte energien som oppstår av stressituasjonen til å løse (det uløselige) problemet og flykte eller ta opp kampen på en annen måte.

Mange av disse nye strategiene, om ikke alle, vil være resultatløse eller få flere enn én negativ konsekvens. Derfor kaller vi dem for nevroser. Idéen bak denne tilnærmingsmåten er at vår oppdragelse og samfunnet generelt aktivt hindrer (eller ihvertfall sterkt begrenser) begge de to hovedmulighetene: ikke rart om vi alle blir litt nevrotiske!20

Men det finnes et annet grunnleggende reaksjonsmønster som er blitt viet mindre oppmerksomhet: hva gjør en dyreunge når den står overfor et rovdyr, eller alle dyr når de står overfor et overveldende sterkt rovdyr (og det er nyttesløst både å kjempe og å flykte)? Det paralyseres (freeze). I blant fungerer det overfor et rovdyr21. Den store forskjellen mellom fight or flight og freeze er at i det første tilfellet aktiveres det sympatiske nervesystemet, mens i det andre tilfellet vil det, rett etter en første sympatisk strøm, finne sted et rebound (tilbakeslag) hvor det parasympatiske systemet overtar.

Det finnes også et fjerde reaksjonsmønster, som aktiverer begge sidene av det uavhengige nervesystemet: dvs. go for it, svaret på positivt stress (eustress), der man aktivt følger et mål eller en ting man begjærer (spesielt i forbindelse med jakt og parring). I denne prosessen aktiveres også lystsenteret, slik at det produseres endorfin og opphisselsen oppleves som fysisk behagelig. I begynnelsesfasen dominerer (iallfall delvis) det sympatiske systemet, mens det parasympatiske systemet får overtaket når målet nås og behovet tilfredsstilles.

Den naturlige reaksjonen til ethvert dyr (inklusiv mennesket) ville være å svare effektivt på stressimpulser med et av de fire reaksjonsmønstrene, men.... hele vår oppdragelse dreier seg om å venne oss av med denne typen reaksjoner: skolen hindrer og undertrykker go for it, dvs. jakten på lystutfoldelse. Den hindrer oss i å flykte (flight) selv i tankene fra det som skremmer oss eller kjeder oss, og forsøker også å fjerne alle foranledninger til aggresjon (fight). På den annen side ikke bare tillater den, men stimulerer til og med freeze! 21a 22

Vårt samfunn har også funnet måten å lære å bekjempe de nærsynte på: det kreves konkurranseevne i arbeidslivet. Det samfunnet på alle måter motarbeider hos nærsynte er flukt, som fremstilles som en skam23.

De langsynte derimot greier ikke ganske enkelt å eksistere her og nå (freeze), de finner det "lite utfordrende" (de higer etter spenning), så enten flykter de, eller så angriper de.

Det som nærsynte og langsynte ikke kan tillate seg, også fordi samfunnet ikke tillater dem det, er go for it, aktiv søken etter lyst og velbehag. For nærsynte er ikke livet en lek (se "Overbevisninger"), men en vanskelig og farlig tilstand. For langsynte burde livet være en lek men... når premien mottas, dvs. når de griper sitt bytte ..... så flykter de! Begjæret blir aldri fullstendig tilfredsstilt og i det lange løp bryter det sammen.24

Å være seg bevisst de 4 grunnleggende stressreaksjonsmønstrene og bevisst øve seg opp også i de som er atrofierte, utvider våre valgmuligheter og gjør oss friere. På et vis bringer det oss til et nivå av dyrisk verdighet (mens dersom vi spesialiserer oss på ett eneste svarmønster, så er vårt nivå akk så underlegent!).

Det finnes en femte reaksjonsmåte, som er helt og holdent menneskelig, og som består i å svare 25 på en gitt situasjon, i stedet for ganske enkelt å reagere på den. Det vil si gripe det unike ved det enkelte øyeblikk, inklusiv våre egne behov, de forskjellige målenes relative betydning, mens man opprettholder en bred horisont (både sansemessig og mentalt); og alt dette umiddelbart, mens man hele tiden holder seg her og nå. Når det gjelder synssansen, så innebærer denne reaksjonsmåten utvikling av et Bløtt syn26 .

 

Persepsjonskanaler

Vi forholder oss til verden, oppfatter den, organiserer våre idéer og planlegger våre handlinger ved hjelp av de spesifikke erfaringsmåtene til sansene våre. Dem har vi mange av, men de viktigste er de som kan føres tilbake til den sunne fornuft: syn, hørsel, følelse (som omfatter kroppsbevissthet: følelse av varme, ruhet, fuktighet osv. og cenestesi: følelse av likevekt og bevegelse i rom), smak og lukt. Synet er vanligvis (men ikke hos alle individer, ikke i alle kulturer og ikke i alle aldre) den viktigste sansen. Mange personer tenker ikke i bilder, men i lyder; andre i følelser og inntrykk; andre igjen verbalt, ved hjelp av ord eller abstrakte begreper. Smak og lukt har en begrenset betydning. La oss ta et eksempel:

På en skole der det undervises i massasje, vil den visuelle studenten lære ved å observere bevegelsene nøye, nærmest "filme dem" i hukommelsen; den lyttende vil høre nøye på de verbale forklaringene, og vil være i stand til å "ta dem opp" og benytte seg av dem jo mer disse har en "musikalsk" form, med en bevisst bruk av pauser og aksenter, lydstyrke og rytme. Den "taktile" typen vil forsøke å mime bevegelsene som utføres, slik at de fester seg i hukommelsen og kan hentes frem når de skal forsøkes på en pasient.

Når de samme personene skal beskrive noe, bruker de gjerne predikater som henviser til deres viktigste persepsjonsmåte: "Slik som jeg ser det..." er en typisk visuell uttrykksmåte. "...i skrikende kontrast til virkeligheten .." vil en lyttende type si. "Jeg begriper ikke. Og dessuten gir jeg blaffen. Dra til..." er taktile uttrykk (innen PNL brukes begrepet cenestesisk).

Videre finnes en digital tilnærmingsmåte, dvs. de som organiserer verdensoppfatningen i abstrakte og verbale begreper.

En person av denne typen vil anse det som unødvendig å øve seg i massasje. Vedkommende vil mene at det er mer enn nok å lytte til forklaringene (og konsentrere seg om begrepene) eller, enda bedre, lese en bok om massasje. Denne typen personer benytter abstrakte og upersonlige uttrykk, også når de taler om konkrete ting: " D: Hva har du gjort i dag?" "R: Min arbeidssituasjon er preget av fremmedgjøring...".26a

På denne bakgrunn er det blitt utarbeidet mange teorier og metoder.27.

La oss forsøke å benytte disse elementene til å belyse noen interessante aspekter ved synet.

- Til hvilken kategori hører en person med synsproblemer, for eksempel en "middels" nærsynt?

I dagligtale blir vedkommende betegnet som en "halvblind", en ikke-observerende, men er det sant?

Nei, det er snarere motsatt. Mens en ekte blind ikke bare må gi helt avkall på synet, men benytter de andre sansene mer effektivt enn normalt (og derfor også utvikler et språk som er mye mer orientert mot berøring og hørsel), fremstår den typiske nærsynte som svært orientert mot det visuelle, på bekostning av de andre sansene, hvor vedkommendes prestasjoner vanligvis er godt under gjennomsnittet28.

- En kontinuerlig anspenthet, sammen med en overdreven orientering mot det visuelle, kan gradvis føre til en forringelse av de forskjellige sekundære synsfunksjonene29. Og når den viktigste persepsjonskanalen man forholder seg til virkeligheten på, samt ens mentale forestilling av virkeligheten etterhvert forringes, betyr det at man glir over i en digitalisering, dvs. en stadig større abstraksjon av virkeligheten, som oppfattes som stadig mer ubehagelig og fremmed.

- En overdreven hang til det visuelle fører til digitalisering også på en annen måte.

J. E. Berendt 29a hevder at synet (i motsetning til hørselen) bærer i seg en tendens til oppdeling: mellom persepsjonens subjekt og objekt, og mellom de forskjellige objektene. Dette synes å ligge til grunn for den analytiske tilnærmelsesmåteen (= diskriminerende, disseksjonerende) som postulerer og fremelsker en filosofisk og følelsesmessig adskillende holdning til naturen, Gud osv. Betydningen (dvs. årsaken eller målet) blir viktigst. Dualisme og antagonisme er føde for hjernen, men ikke for hjertet. Denne holdningen bidrar til å avlede oppmerksomheten fra her og nå, fra kontakten med det som eksisterer. Årsakene og målsetningene blir stadig mer abstrakte, og ender opp med å bekrefte hverandre i kompliserte balanseforhold, hvor det er vanskelig å finne en reell kontakt med det virkelige (dvs. med den direkte erfaring).

La oss se på noen konkrete sider ved dette som har betydning for vårt arbeid.

I synstreningsgruppene er følgende viktig:

- Å lære å bruke de andre sansene, sammen med og uavhengig av øynene: visualisering med lukkede øyne, koordineringsøvelser øye/hånd/kropp; en stadig henledning av oppmerksomheten til de fysiske følelsene i øyne og kropp; rytme, dans og hele det brede spekteret av egenopplevelser og psykomotorisk erfaring. Dette åpner for en verden (i subjektiv forstand) som er mye rikere og mer interessant, som legger en demper på den kritiske holdningen, som ofte virker lammende og som stimulerer til intuisjon og kreativitet. For noen personer åpner også det skremmende perspektivet seg at livet kan by på øyeblikk med sanselig lyst (med mulighet for gjenoppdagelse av Go for it).

- Oppmuntre til koordinerte svarsekvenser fra sanseorganene. Det virkelige liv burde bestå av situasjoner som dette: "jeg hører lyden av bilen (og derved får jeg en generell oppfattelse av hvor den befinner seg og hvor langt unna den er), jeg flytter raskt 1) øynene, 2) hodet, 3) kroppen for bedre å vurdere avstanden og hastigheten (men ikke for å oppnå en helt presis fokusering!) og kaster meg i riktig retning for ikke å bli påkjørt, allerede før bevegelsen til øyne, hode og kropp har gjort meg i stand til å plassere bilen midt i synsfeltet mitt." 30

- Identifisere og ta i bruk alle de sekundære synsfunksjonene, inklusiv hukommelsen og den visuelle forestillingsevnen.

På den annen side er det bedre å oppfordre deltakerne til å unngå å legge vekt på skarphet, i hvertfall i de første stadiene av prosessen, hvor det å søke et skarpt bilde uunngåelig fører med seg uønsket anspenthet og dårlige vaner.31

Denne vektlegging av teknikker som stimulerer utviklingen av andre persepsjonskanaler enn synet, samt innbyrdes integrering av forskjellige kanaler gjør det mulig for oss å benytte mange forskjellige teknikker og aktiviteter for å nå våre mål32. Ypperlig!

Men det er viktig å holde øye med noen detaljer.

Dans kan for eksempel være et formidabelt hjelpemiddel til alle de fine tingene vi nettopp har snakket om, på den betingelse at det skjer uten linser! Det burde være en selvfølge, men er det dessverre ikke.33

Arbeid i grenselandet mellom de forskjellige persepsjonskanalene kan også skje på en spesielt interessant måte:

- teknikker som gjør det mulig å bevege seg fra en velkjent kanal til en som er lite utviklet, kan virke svært stimulerende på kreativiteten og gi nye intuisjoner, iblant med elementer av transcendental forståelse. Sagt på en annen måte: mange meditasjonsteknikker benytter nettopp dette knepet for å hjelpe bevisstheten til å "komme ut av skallet".

- På den annen side kan man ofte overvinne den kraftige påvirkningen av en traumatisk opplevelse som har funnet sted i en uvant kanal ved å forsøke å "oversette den" umiddelbart (eller gjenoppleve den) i en velkjent kanal.

Slike elementer er blitt utviklet spesielt av A. Mindell i hans Dream body og Prosessorientert arbeid.

 

Arbeide med overbevisningene.

Vi har allerede støtt på flere overbevisninger (særlig hos nærsynte), som dreier seg om hvordan verden er. Noen av disse har spesielt destruktive virkninger. Men det må understrekes at målet ikke først og fremt er å tilbakevise og ødelegge gale idéer. Jeg er egentlig ikke av den oppfatning at det finnes riktige eller gale overbevisninger. Derimot er det avgjørende om: 1) Disse overbevisningene forårsaker friksjonsområder, spenthet (eller nevrose) og desintegrerer personligheten, i stedet for å stimulere til indre vekst. 2) Og hvis så er tilfelle, må man undersøke hvor kraftig og stivt dette grepet er34.

Dette gjelder også for overbevisninger som handler om hvordan vi er:

- Jeg har liten evne til å påvirke mitt liv. Tilfeldighetene eller de andre (eller underbevisstheten min) bestemmer for meg.

- Det skal lykke til her i livet, og det har ikke jeg.

- Livet er noe tvers igjennom traumatisk. Uansett om man forsøker å unngå ulykker, så vil de finne sted (og etterlate sine spor).

- Livet gir ikke rom for å more seg.

- Alt dreier seg om konkurranse. Ingen gir meg en hjelpende hånd.

- Jeg kan ikke stole på mine følelser. Det kunne føre til at jeg begynte å gå mine egne veier.

- Jeg skulle ønske jeg ble godtatt, men vet at det er noe galt med "måten jeg er laget på".

- Man kan ikke stole på noen. Alle gir blaffen, og det kan hende de vil svikte eller skuffe meg. Likevel er jeg nødt til å overlate kontrollen over mange ting i livet mitt til de andre.

Disse ideene er ikke bare del av arven til de som har synsproblemer, men finnes hos alle, ihvertfall i visse øyeblikk av vårt liv (se også avsnittet "Overgangsfaser").

Disse (og mange andre) ideer har vi arvet fra våre foreldre, lærere og venner. De er dessuten blitt "bekreftet" gjennom viktige erfaringer i livet vårt. Nå fremstår de som "våre", og vi er ikke lenger i stand til å huske hvilke prosesser som førte til at vi overtok dem.

Det er ikke til å unngå at de nettopp som overbevisninger uttrykker en holdning som helt klart er ensidig, et synspunkt som er begrenset og konsentrert og hvor ett aspekt blir trukket frem og projisert på hele situasjonen. Jo mer fastgrodd og stiv en overbevisning er, jo større evne har den til å feste seg til nye situasjoner, og sensurere virkelighetens uendelige mangfold i kraft av sin egen selvbekreftelse35.

Da oppstår følgende paradoks: jo mer stivbent en bestemt overbevisning er, jo viktigere rolle vil den avtjene som referanse- og forankringspunkt, for å slippe å se nettopp virkelighetens mangfold, omskiftelighet (panta rei atter en gang) og upålitelighet.

Det er forklaringen på det fenomenet (som sett utenfra er nokså pussig) at vi med nebb og klør forsvarer overbevisninger som virker fornedrende på oss selv36.

Vi skal nå se et typisk eksempel på utvikling av nærsynthet, hvor negative overbevisninger oppstår og forsterker seg.

Et barn som begynner på skolen kan møte endel vanskeligheter når det skal lære å lese. Det kan hende at barnet allerede har lært at det å bli godtatt, få ros og motta kjærlighet fra foreldrene ikke er noe konstant, men noe som varierer. Og nå oppdager barnet at foreldrene venter seg noe av det i forbindelse med denne nye kunnskapen: å lese, som jo ikke er en naturlig evne, slik som å gå, løpe eller frembringe lyder med munnen.

Forsøk å tenke deg selv i første klasse på skolen. Du blir stadig oppfordret til å konsentrere deg om disse rare og ikke spesielt tiltrekkende tegnene, og det kan hende du begynner å oppfatte dem som lite vennligsinnede. Hvis du blir stresset (fordi du ikke forstår, fordi du kjeder deg e.l.) kan det hende du forsøker å flykte. Du blir distrahert eller urolig og begynner å snakke med høy stemme, eller forsøker å gå over til en annen lek, eller til og med å ta deg en blund. Men du vet allerede at det ikke er dette alle nå venter seg av deg. Uansett kan du ikke velge disse utveiene når læreren henvender seg til deg: "Hei Per, les hva som står på tavlen!". Det finnes ingen fluktmuligheter (du ser dem ihvertfall ikke) og du oppdager at du ser uklart, at føttene blir tunge som bly og at tungen slår krøll på seg. Som om dette ikke var nok der du sitter og rødmer og kaldsvetter, er du fullt klar over at alle nå ser på deg og bedømmer deg (slik du bedømmer deg selv, som en sinke). Dette kan kalles freeze.

La oss tenke oss at læreren din ikke er av den småsadistiske typen37, men en alminnelig, snill og grei person. Du blir derfor ikke holdt så lenge på pinebenken; læreren begynner tvert imot å bekymre seg for deg. Derfor blir du satt på første benk, slik at læreren kan holde øye med deg.

Nå er det virkelig blitt vanskelig å "flykte". Du kan ikke en gang kjempe (mot hva?) og aller minst finne ting som er behagelige og interessante. Med andre ord: ingen fight eller flight eller Go for it. Det eneste du står igjen med er freeze som en "normal" reaksjon (som ikke lenger er forbeholdt øyeblikk med kraftig stress)38.. Og nå, i denne generelle stress-situasjonen, blir den svake visuelle uskarpheten et nyttig forsvars- og beskyttelsesmiddel. På sett og vis kan du flykte - inn i deg selv. Virkeligheten er stadig der, men den er litt lenger unna. Og din bevissthet begynner, på samme måte som din energisfære, å trekke seg tilbake til hitsiden av den usynlige grenselinjen.39

Så langt foranledningen til det hele. Heretter vil din skjebne utspille seg på samme fatale vis som en gresk tragedie.

Læreren er blitt virkelig bekymret (og du legger merke til det). Enten sender han deg direkte til en optiker eller en ortoptiker til undersøkelse, eller så tar han en prat med foreldrene dine (som allerede har lagt merke til at ikke alt er som det skal...), og nå begynner også de å bli svært bekymret.

Den snikende følelsen av at det er noe som ikke er som det skal med deg, som dukket opp i forbindelse med lærevanskelighetene dine og dine foreldres bekymring over dette, er nå blitt til noe konkret og håndfast. Når de tar deg med til en synsundersøkelse er du virkelig nervøs, noe som naturligvis fører til at du ser svært uklart. Og så kommer resultatet av testen:

"JO, det er virkelig noe som ikke er som det skal med deg, og spesielt med øynene dine". Noter deg det, for fra dette øyeblikk av er dette blitt en evig og ugjendrivelig sannhet - sannhet nr.1 om deg.

"Egentlig er det ikke noe å gjøre med det" Sannhet nr.2.

"Men vi kan løse problemet ved hjelp av et par briller" Sannhet nr.3. 40

"....for det å se klart (dvs. på den nesten utrolig klare, nærmest sylskarpe og smertefulle måten) er av avgjørende betydning". Sannhet nr. 4.

Nå vil jeg be deg om å tyne hukommelsen din, for hvis du har opplevd noe lignende, har du nødvendigvis glemt noen av omstendighetene rundt det.

Med de nye brillene på nesen din, kan du nå se tavlen helt klart (og eventuelt også det strenge ansiktet til læreren din), selv om du er aldri så nervøs. Og fordelen med det? Føler du deg bedre? Absolutt ikke. Når man er utilfreds og nervøs, er det nettopp utilfreds og nervøs man er, ingen ting har endret seg, bortsett fra at nå står det visuelle som forårsaket din nervøsitet smertelig klart for deg. Selv fluktmekanismen er nå umulig. Heretter er "enhver flukt umulig", ja umoralsk, sannhet nr. 5.

Men...... fra deres (lærerens og foreldrenes) synspunkt utvikler det hele seg nå på en svært tilfredsstillende måte. Ja, de er veldig lettet (for de hadde mistanke om at det til syvende og sist var dem som var årsaken til problemet). Men nå har de funnet både årsaken (nærsynthet) og den skyldige (øynene dine), i tillegg til løsningen (briller til deg) på deres problem.

Og faktisk endrer dette også din situasjon. Deres holdning overfor deg har jo endret seg: igjen er de avslappede og kjærlige, og lar deg forstå at det ikke var din feil. Nå kan du lese hva som står på tavlen (enten du liker det eller ei). De er tilfredse og du merker det. Dette betyr at det for deg er håp; ja, nå vet du til og med hvordan du må opptre for å bli godtatt og satt pris på: gjøre lekser og følge godt med på skolen og alltid se helt klart, selv om dette kan være kjedelig og ubehagelig: med tiden vil du slutte å oppfatte smerten som følger med stressende synsbilder, det blir til noe underbevisst41.

Dersom du tillater øynene dine å se bare litt mer uklart, føler du deg utilfreds, ja kanskje til og med skyldig. Og hvorfor? Fordi det vekker til live den sterke ubehagsfølelsen du hadde før du fikk briller, da du hadde det veldig vondt og ikke følte deg godtatt.41a

Ikke så rart at små nærsynte gladelig tar imot brillene: fra deres synspunkt er de noe magisk, som fullstendig forandrer forholdet til foreldre og lærere.42 43

.. men hva er prisen å betale for det?

Det er forholdet til de andre barna som blir vanskelig. For det første er briller komiske og det kan hende de andre begynner å erte deg. Det blir vanskeligere å leke sammen: i enhver lek som forutsetter en koordinering øye/kroppsbevegelse, sidesyn og rask fokusering vil du lett komme i vanskeligheter (med mindre du tar av deg brillene, men det kan eller tør du ikke gjøre). Akk og ve, du er blitt klossete! Og også øyenkontakten forstyrres: øynene dine blir glassaktige og uttrykksløse44.

Uten å ville det blir du usympatisk, uaksepterbar og forstår ikke selv hvorfor: vi er tilbake ved utgangspunktet: det må være et eller annet galt med deg...

Det er kun et område hvor du ikke er handicappet: når du leser. Foreldre og lærere er fornøyd når du gjør leksene dine, og det gir de uttrykk for. At det å lese er noe fundamentalt, altoverskyggende viktig (liksom det å gjøre hjemmeleksene) er du nå mer overbevist om enn noensinde.

Men, akk!, også dette kan bli en ny foranledning til konflikter med de andre barna. "Brillegjøk, sjenni". Det er ikke sikkert man lenger bruker slike uttrykk, men hvis du er minst 40 år gammel har du sikkert hørt dem, og det er ingen sympatiske betegnelser.

Det å øke skolearbeidet og redusere bevegelser og lek betyr å venne synet til konsentrasjon over lang tid på kort avstand og til tyding av todimensjonale tegn, dvs. allerede i utgangspunktet å utelukke ytterpunktene i synsfeltet og redusere øynenes spontane bevegelser.

Fra et fysiologisk synspunkt betyr dette en strukturell deformering av øyet - det vil forlenge seg44a : du er nå også strukturelt sett blitt nærsynt, mens du før bare var funksjonelt nærsynt, og igjen kunne bli normalt seende på et øyeblikk. Nå blir det stadig vanskeligere.

Studiene gir deg heldigvis litt tilfredsstillelse, noe som er viktig for deg når du skal kompensere for mindreverdighetskomplekset ditt. Andre veier later ikke til å finnes.

Hva vil skje om noen år, når du kommer i puberteten og dragningen mot det annet kjønn begynner å melde seg?

Det er lett å forutse. Din selvbevissthet, som kan smykke seg med gode resultater fra studiene og anerkjennelse fra de voksne, begynner å rakne. Den grunnleggende følelsen av ikke å bli godtatt vil dukke opp på nye måter. For å kunne ligne på forbildene (skuespillere, sangere) burde du ha utviklet nettopp det du har forsømt45.

Du får lyst til å gjemme deg, for ikke å bli sett av noen. Og brillene gir deg en slags beskyttelse mot de andres blikk og fordømmelse: uten dem ville du følt deg avkledd, gjenstand for de andres latter.46

Hvis vi skulle oppsummere hele prosessen, kunne vi si at den opprinnelige tvilen: "det er et eller annet galt med meg", gradvis er blitt til et faktum: metodene som ble brukt for å overkomme problemet, var nettopp de som skapte grunnlaget for det. Å erkjenne dette er enda en gang noe smertefullt. Det betyr å svike din opprinnelige avgjørelse (å være en flink gutt/pike og å gjøre dine foreldre fornøyde) og alle dine påfølgende valg. "Jeg har gjort alt feil". Det er uutholdelig: det er mye bedre å skyve alt ned i underbevisstheten og fortsette som før.46a

For å kunne snu denne prosessen må man med stor tålmodighet legge et nytt grunnlag:

1) "Det er ikke din feil". Hvis du tar opp til ny vurdering de valgene du tok som barn, vil du oppdage at du ganske enkelt ikke hadde noe valg.

2) "Det er heller ikke dine foreldres feil", for de hadde heller ikke noe valg.47

3) "Det har heller ingen hensikt å lete etter skyldige", siden rett og galt ikke eksisterer i absolutt forstand.

4) "Følgelig er du nå fri til å velge hvordan du ønsker å se". Men, for å ha full frihet til å velge, må naturligvis de skjulte overbevisningene opp i lyset.

5) Og "Det er ikke for sent".

6) Og "De personene som er viktige for deg vil støtte deg i dine valg." 48

De dramatiske synsforbedringene som ofte finner sted ved praktisering av metoder fra Gestalt, Primal, Kinesiologi, NLP osv. må som regel tilskrives den destrukturerende virkningen på dypere overbevisninger som disse teknikkene gjør mulig.

Naturligvis er andre elementer (fremfor alt øvelse og bevissthet) nødvendige for at disse endringene skal bli varige.

Dette betyr blant annet at alle disse disiplinene har noe å lære av vår tilnærmingsmåte.

 

Kontakt og øyenkontakt

Med øynene kan man opprette et forhold til virkeligheten, eller flykte fra den, ta opp kampen med den, ta den imot med velbehag, absorbere den, gripe den, fornekte den, kjærtegne den, skyve den fra seg osv. Alle disse handlingene kan oversettes til spesielle måter å observere, stirre eller kikke på... Noen av disse handlingene kan gjøre det nødvendig med en permanent tilpasning av øynenes struktur: vi kaller dem synsproblemer, men de kunne like gjerne kalles strukturerte synsstiler.

Naturligvis foregår kontakten med virkeligheten også via andre persepsjonskanaler (et tema vi allerede har vært inne på).

En viktig del av det visuelle forholdet til virkeligheten er det visuelle forholdet til andre mennesker.

Tross alt dreier våre første synserfaringer, de som former oss, om synsforholdet til mammas ansikt, eller rettere sagt til øynene hennes, som vi på "magisk" vis var i stand til å skille fra alt annet. Sammen med dette intense, totale synsforholdet, utspant det seg et forhold som var basert på amming og fysisk kontakt, i en syntese av sansing og følelser hvor vi også mottok åndelig føde: kjærlighet, som i sin tur innebar å bli godtatt, i den forstand at alt er riktig og slik det skal være (alt, inklusiv oss).

Denne mekanismen kan gå i vranglås.

Det kan hende mamma ikke er i stand til, eller ikke ønsker å være der hver gang barnet ber om næring eller omsorg. Dessuten kan det hende hun ikke er i stand til å brystamme barnet, eller ikke vil det, eller at hun gjør det motvillig (og det merker barnet alltid). Eller kanskje hun ikke ser på barnet, eller at hun ser på det uten kjærlighet, eller med øyne som ikke har kraft til å uttrykke kjærlighet (selv når den finnes). Eller hun ser på barnet gjennom briller som forstyrrer øyenkontakten (noe vi allerede har vært inne på).

Hvis noe av dette skjer, vil tvilen (som ikke er verbal, men eksistensiell) komme sivende: det hersker adskillelse, det er noe som er galt. Enten er det meg det er noe galt med, eller så er det tilværelsen (fordi vi ikke lenger er forent, men adskilt før tiden). Av de to alternativene fremstår det første som mest sannsynlig49, det andre er ganske enkelt utenkelig (eller bedre: ulevelig, fordi tanken er rent eksistensiell). På denne måten oppstår tilbøyeligheten til nærsynthet.

Siden, når man begynner å skjelne mellom mange andre ting og andre øyne (pappa, bestemor, lærerne), og hvis det i utgangspunktet finnes et forstyrret visuelt forhold til mamma (med en for tidlig adskillelse jeg/verden), kan det oppstå to grunnleggende "øyenkontakt"-stiler eller visuelle forhold til verden: Jeg mot dem eller De mot meg.

Det første forutsetter en sympatisk svarholdning (fight or flight), en tendens til å projisere og fordømme, og en vanskelighet med å flytte blikket mot meg selv eller i nærheten av meg (fordi jeg flykter fra den grunnleggende tvil jeg nærer overfor meg selv). Dette vil naturlig føre til og forsterke tendensen til langsynthet.

Stilen De mot meg fører derimot til sjenerthet, vanskelighet med å holde ut øyenkontakt50, projisering på seg selv og sammentrekning av livsenergien og synsfeltet. Slik er det nærsynthet utvikler seg. Det må understrekes at begge disse stilene har sitt utspring i en for tidlig adskillelse og at derfor begge fører til en holdning preget av ensidig og dualistisk fokusering (jeg deler, velger og forkaster), basert på rasjonell bedømmelse.

Hvilken vei burde fra dette synspunktet være den som fører til integrasjon?

Vi må søke etter en holdning som preges av jeg og de.

Dette betyr å skape en terapeutisk situasjon hvor man oppfordrer deltakeren til ganske enkelt å slappe av i den annens blikk, og å notere seg de projiseringer, redsler og bedømmelser dette fører til, men uten å gi dem energi51.

Og ikke noen verbal kommunikasjon.

Etterhvert som man slapper av, kan man oppnå en følelse av fellesskap, kommunikasjon og gjensidig utbytte og anerkjennelse. Man "kler av seg" frykten og fordommene sine og tillater seg å se og bli sett.

Neste skritt er en utvidelse av bevisstheten (og av denne sfæren av godkjennelse) til hele det visuelle (og sansbare) rom, mens man fortsatt har partnerens øyne midt i synsfeltet. Slik er omgivelsene til det Bløte blikk, som ikke bare lærer oss en annen måte å se på de andre (samtidig som synsproblemene korrigeres), men også kan åpne døren til kjærlighet og meditasjon (man utvider både hjertet og bevisstheten).

Det burde være overflødig... men kanskje er det bedre å si det helt klart, at linser og briller hindrer ekte øyenkontakt: man er nødt til å gi avkall på den "beskyttelsen" disse gir.52

Det er også et annet problem som har mye med øyenkontakt å gjøre: presbyopi.

Vanligvis tenker man på presbyopi som et "nøytralt" fenomen, som er typisk for eldre mennesker. "Det plager meg, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg blir gammel og må finne meg i å bruke briller (til å begynne med bare når jeg leser, deretter bestandig)".

I virkeligheten finnes også her en skjult psykologisk prosess: man vil leve i fred, man vil ikke lenger involveres følelsesmessig (heller ikke i positiv forstand), men vil med andre ord holde verden på avstand, fortsette langs den vante vei uten avstikkere, og kvitte seg med alt det som ikke er sentralt.53

Antakelig dreier det seg om virkningene av en lang sosial påvirkning, som går på alltid å følge et mål i arbeidet, og overse alt det som ikke er rasjonelt eller økonomisk hensiktsmessig. I bioenergetisk forstand kan man si at uansett hvordan vår væremåte er i utgangspunktet, så påtar samfunnet seg å lære oss å bli rigide (i betydningen en rigid holdning). Det tar litt tid, men resultatet uteblir aldri. Og når vi er rigide er vi blitt "gamle". Å være gammel er i hovedsak et valg eller en komplisert sum av valg man har foretatt. Og når det gjelder kontakt, er det man velger snarere en form for ikke-kontakt. En tvers igjennom formell og ikke-kommuniserende øyenkontakt betraktes som den korrekte måten å se på, ikke bare i forretningsverdenen, men hver gang man forholder seg til noen man ikke kjenner. Dette er særlig tilfellet i store byer og i "utviklede" samfunn som USA.

En ekte og avslappet øyenkontakt kan hjelpe til å gjenopprette kontakten med følelsene, med livet og med tilværelsen, og feie "alderdommen" til side.

Og også presbyopien kan bli tvunget til å forlate scenen, dersom vi slipper livet, kjærligheten og latteren inn i øynene våre!54

 

Kjærlighet og parforhold

Vi bruker ord som kjærlighet, forhold, "eventyr", være sammen med, og tror at vi i grunnen snakker om samme ting. Men i virkeligheten finnes det store forskjeller, ikke bare på bakgrunn av kulturelle forhold (katolske, islamske eller annet), men også når det gjelder forskjellige persontyper. Jeg vil her trekke frem noen tendenser når det gjelder nærsynthet og hypermetropi. Når det gjelder presbyopi, kan man ta med noen elementer fra foregående avsnitt.

De som lider av hypermetropi har problemer med gjenstander som er for nær. Det betyr at de har en viss vanskelighet med å se, gjenkjenne og godta detaljer og egenheter hos sin partner, som de ofte har en generell indre oppfatning av.

Øynene deres har alltid tendens til å flykte til siden og vekk; de fascineres av og føler seg tiltrukket av ting som er langt unna. De har lettere for å forelske seg i det bildet de har av en person, snarere enn personen selv og de mange sidene ved vedkommende.

Denne evige søken etter nye sider og etter bevegelse kan overfladisk sett gjøre et forhold til langsynte både spennende og tiltrekkende: flirting, et briljant sosialt liv, stadige nyheter og overraskelser. Men det som mangler er kjernen, et øyeblikk av ekte intimitet, et Jeg/Du-forhold avkledd all ytre stas og fjas og all form for flukt: det punktet der man fra et intenst nærvær "risikerer" virkelig å forenes (og midlertidig gir slipp på Jeg-ets grenser)55

Denne flukten fra det intime tilsløres ofte av interessen for noe annet, som er mer tiltrekkende og fremfor alt lengre unna: herav langsyntes trang til å flirte.56

Og nærsynte, hva slags elskere er de?

Nærsynte er seriøse mennesker, nesten for mye av det gode. Når de skal innlede et forhold til en partner støter de på en god del vanskeligheter. For de er sjenerte. Men også fordi de ikke ser sin neste, med mindre de er nødt: det vil si idet noen trer inn i deres livsrom, som er svært trangt (det er avgrenset for å holde virkeligheten ute).

Men når det først skjer en kontakt, er det likevel fortsatt vanskelig å se klart. De nærsynte stirrer på deg, bedømmer deg, analyserer deg, men forsøker å ikke opprette en ekte kontakt, men å holde seg fornuftige og unngå alle følelser (som kan føre til at virkeligheten blir forvirrende og upålitelig). Barrierer av alle slag (linser og briller er bare noen av dem) holder oss godt adskilt.

Hvis du vekker en nærsynts interesse, forstår du det av vedkommendes overdrevne fokusering på deg, som iblant kan gjøre deg forlegen. Du ender opp med å oppdage at det stilles store forventninger til deg og at det du gjør eller ikke gjør har stor betydning for vedkommende (litt av et ansvar!). Du blir stirret på: kontakten er uttrykksløs, men konstant, uten blink med øyenlokkene, og du føler deg observert (det er også nettopp det som skjer: den nærsynte er fortsatt i ferd med å forsøke å finne ut om du er til å stole på, og greier ikke å gi seg et svar; det du gjør eller sier har mindre betydning; den nærsynte vet at han/hun ikke er din oppmerksomhet verdig57).

Selv når det oppstår kjærlighet, vil disse tendensene fortsette å påvirke forholdet: du føler at den nærsynte innerst inne ikke gir seg helt over, selv om vedkommende vier deg stor oppmerksomhet. Han/hun er aldri virkelig sikker på deg (fordi vedkommende er usikker på seg selv).

Disse tendensene gjør nærsynte svært monogame. Tidvis er det også mulig at det oppstår øyeblikk med ekte intimitet. Den nærsyntes evne til å merke seg detaljer ved det som er tett innpå, får vedkommende til å tro at han eller hun kjenner deg godt. Dette kan gjøre det mulig for forholdet å utvikle seg, bare det ikke benyttes til å bedømme, definere og begrense partneren: i slike tilfeller vil forholdet miste sine gåtefulle sider og i siste instans slutte å vokse, slik at det ender opp som en slags økonomisk kontrakt.

I tillegg er nærsynte ofte eiesyke: deres verden består kun av jeg/du-forhold (ofte du mot meg). De kan ikke ganske enkelt slå seg til ro med at andre kan ha flere ting i tankene på samme tid. De er sjalu også overfor alminnelig oppmerksomhet: f. eks. er det for en nærsynt uforståelig at du kan gi ham/henne oppmerksomhet samtidig som du sitter og lytter til musikk. Selv er vedkommende ikke istand til det og vil be deg om å skru ned volumet eller slå av musikken, nesten fornærmet over det han/hun opplever som en uhøflighet57a.

Av samme grunn finner nærsynte det vanskelig å løse problemer som omfatter flere enn to personer: for eksempel vil en hustru og mor se sin mann og se sin sønn, men ikke se forholdet far-sønn, og ikke kunne hjelpe dem til å utvikle et bedre forhold.

Dessuten er de sjalu overfor grupper, som de kun greier å betrakte som en mengde individuelle forhold: de ganske enkelt ser ikke, oppfatter ikke kjærlighet og vennskap som er spredt.58

Nettopp dette siste punktet viser også hvordan gruppearbeid kan gi gode resultater under arbeid med nærsynthet og med alle slags synsproblemer: gruppen kan, hvis den ledes på en innsiktsfull måte, bli en uventet kilde til støtte, anerkjennelse og bekreftelse, som kan gjøre det mulig å endre rotfestede negative oppfatninger man har av seg selv.

Riktignok har en nærsynt tendens til ikke å legge merke til kjærlighet og støtte vedkommende mottar fra en gruppe: hvor mange ganger har vi ikke vært vitne til en typisk situasjon hvor en deltaker klamrer seg til sin stakkarslighet og håpløshet ("ingen elsker meg"), mens hele gruppen ikke gjør annet enn å vise sin sympati og kjærlighet overfor vedkommende. Man må hjelpe slike personer til å se hva som er rundt dem, ved tålmodig å rette oppmerksomheten deres mot det59.

 

Hjelp og terapi "utenfra"

Det er mange aspekter ved å arbeide med øynene (i motsatt betydning av å utsette øynene for arbeid) som er viktige og svært nyttige. Jeg tenker for eksempel på massasje og manipulering60.

For eksempel kan Sensage, Rebalancing og Posturalintegrasjon direkte påvirke spenningen i øyenmuskulaturen og alle de andre involverte musklene60a , og derved bidra til å gjenvinne øyenmobiliteten. Man kan også påvirke den posturale holdningen, som har sitt utspring i visuelle holdninger og representerer en fysisk "forankring" av dem. 61

De samme teknikkene, slik som også Cranio-Sacral, kan påvirke den basiske svarmekanismen (sympatisk eller parasympatisk). Man gjenoppretter videre balansen i forholdet mellom syn og egenerfaring, og denne nye (behagelige) kroppsbevisstheten bidrar i ikke liten grad til en følelse av velvære og 62 selvtillit.

De fleste av disse teknikkene har jeg personlig erfaring med. I over 25 år har jeg arbeidet innen området massasje og psykofysiske teknikker, og gjort bruk av teknikker som omfatter Shiatsu, Polarity, Posturalintegrasjon, Rebalancing, Cranio-Sacral, Visceralintegrasjon og Sensage, i denne rekkefølgen (samt andre "sekundære" teknikker). Jeg kan derfor av personlig erfaring bekrefte at disse teknikkene praktisk talt alltid har en positiv innvirkning på synet, til tider endog "mirakuløs"63 .

Også agopunktur, Mandels kromopunktur, osteopati og forskjellige typer manipulasjon har en positiv innvirkning på synet. Til og med regelmessig selvmassasje er svært nyttig, noe som bekreftes av erfaringer fra Kina, der daglig selvmassering av bestemte punkter knyttet til synet er en viktig del av det forebyggende synsprogrammet som følges på skolene.

Det er imidlertid viktig at alle disse tingene går hånd i hånd med en utvikling på det bevisste, fysiske (hva føler øynene mine?) og psykologiske plan (hvilke følelser har jeg når jeg ser på det ene eller det andre, på den ene eller andre måten), ellers vil man kun oppnå sporadiske bedringer.

Tilsvarende kan sies om ernæring og ernæringstilskudd64.

Jo, det er en sammenheng mellom diett og synsproblemer. Men, på samme måte som med slankedietter, er det å utsette seg for en jernhard diett risikabelt og fører vanligvis til få resultater.

Kalde og varme bad, naturlige øyensalver, ris-poser, våte omslag osv. er nyttig, særlig dersom det skjer... på en bevisst måte.

For mange personer går ofte det å begynne med slike metoder hånd i hånd med en ny og positiv idé om at man også kan ta seg kjærlig av sine egne øyne og tilby dem behagelige erfaringer: denne holdningen er et godt utgangspunkt for å gjenvinne synet.

Selv retninger som har som mål å forbedre utseendet kan spille en positiv rolle, bare de ikke innbærer en ny form for offer (og ikke impliserer en negativ oppfatning av en selv).

 

Konklusjon

Stadig å utvikle våre synspunkter videre for å kunne hjelpe de som henvender seg til oss, er del av vår holistiske holdning til synet. Man skal likevel ikke glemme at de enkelte elementene vi benytter oss av er et resultat av adskilte disipliner i en ikke-holistisk kultur. Det er vår store oppgave å forsøke å integrere de forskjellige elementene. Jeg er klar over at det i denne presentasjonen finnes endel elementer som fortsatt er ubearbeidet, adskilt og som står i dårlig forhold til helheten. Som sådan er de absolutt kritiserbare.

Min oppfordring til leseren er derfor å bidra konstruktivt med elementer som kan hjelpe til med en slik integrasjon, istedet for å konsentrere seg om de svake punktene. Disse har tendens til å forsvinne av seg selv, så lenge de fortsetter å være uorganiske og sterile.

 

 

Maurizio Cagnoli, via Palica Tiburzi 32 02040 S. Polo Sabino (Ri) - Italia tel/ 0039 339 4817146

buenavista@metodobates.it

 


Bates methodSummer Holidays in Italy with Buena Vista

 buena vista Natural vision improvement

Augentraining Portugal          english

italiano           deutsch